hjem/homer

Drømmeutredninger og rivefjell

27.06.2020 - 27.09.2020

Kristin Tårnes

Hvem får et ord med i laget når en bydel eller institusjon skal bygges eller fornyes? Hva slags metoder tas i bruk for å bli kjent med miljøet og stedet det bygges for? Hvilke drømmer får vokse i slike prosesser - fins det rom for fantasi i det hele tatt? Utstillingen ‘Drømmeutredninger og rivefjell’ viser arbeider som handler om tre konkrete prosjekter og institusjoner i Tromsø og Neiden i Sør-Varanger. Et av arbeidene er laget sammen med Kristina Junttila.
Hovedarbeidet i utstillingen, ‘Muségata 2, 9. september 2019’ er laget spesielt for anledningen og tar oss med på en reise gjennom vegger og tider i bygget som i dag huser Tromsø Kunstforening. Kameraet sniker seg gjennom bygget som et spøkelse og viser oss bruddstykker fra byggets nyere historie gjennom folk og hendelser som har hatt innvirkning på husets overlevelse.


Kristin Tårnes (f.1985) er billedkunstner og bor og jobber i Tromsø. Hun jobber hovedsakelig med narrative filmer, ofte relatert til stedet eller regionen der hun bor. Kristin har en mastergrad fra Kunstakademiet i Trondheim, og har også studert ved Nordland kunst – og filmskole i Kabelvåg, Kunsthochschule Weissensee i Berlin og Centro Nacional de las Artes i Mexico City. Hun har blant annet stilt ut ved Nordnorsk Kunstnersenter, RAM Galleri og Tromsø Kunstforening. Hun var en av initiativtakerne til TKF-Loftet Arbeidsfellesskap over Tromsø kunstforening, og har i flere år vært med å drive Kurant Visningsrom.


I august starter vi en serie guidede turer i bygget med folk som kjenner Muségata 2 på forskjellige måter.

Kuratert av Camilla Fagerli
Utstillingsdesign: Vsevolod Kovalevskij
Teknisk team: Erik Fallgren (monteringsleder), James Lee, William A. Bentsen, Robert Julian Badenhope Hvistendahl

Filmproduksjonen 'Muségata 2, 9. september 2020' er støttet av Nordnorsk Filmsenter v/ Ingrid Dokka, Norsk Kulturråd, Fond for Lyd og Bilde, Tromsø Kommune og Tromsø Kunstforening

Utstillingen har også mottatt støtte fra Kunstsentrene i Norge

---


Byer og bygg og folk og tida som går
av Kristin Bjørn

Det sto i avisa om en gammel gubbe som bodde aleine på ei øy. Han og kona hadde bodd der sammen. Etter at hun døde for seks år siden var det bare han igjen. Det vil si - halve året var øya full av terner; hylende, skrikende terner. Titusenvis av dem. Gubben sa at han ikke hørte bråket deres lenger, han sa at det som bråkte var stillheten når de dro. Det ble så stille at det gjorde fysisk vondt. To av ternene hadde gubben passet på siden de var små. De het Kasper og Jesper, og de spiste av hånda hans og Jesper nikket med hodet når han ble sunget for. Gubben sa at han håpet han slapp å oppleve den vårdagen Kasper og Jesper ikke kom tilbake etter vinteren.

-

Byer vokser. Det er et globalt faktum. Vi flytter fra bygda og til byen. Vi flytter fra noe og noen som er tett på naturen, til noe annet. Vi flytter fra primærnæringer til tertiærnæringer, vi flytter oss ledd for ledd vekk fra naturen og blir bymennesker. En annen sort mennesker. Som om byer ikke har natur. Eller er natur. Som de ikke er både natur og unatur, hva nå enn forskjellen måtte være. Byer vokser, over stokk og stein, over bekker og myrstykker, dekker flo og fjære med fyllmasse og andre saker.

Byer vokser rolig og ettertenksomt eller rasende fort som svulster på sukker og speed.
Byutvikling handler om at autoritetene tar styring over veksten, som danskekongen Christian 4 (1577 – 1648) gjorde i Kristiansand, Kongsberg og Oslo, eller Christiania, som han fant det naturlig å kalle byen. Det blir gjerne presentable byer og god orden når konger får drive byutvikling, når de får skjære vekk rotete kanter og løfte fram lange linjer. Christian 4 for eksempel var opptatt av det firkantige og kvadratiske. Kvartalene han grunnla står fremdeles som eksempler på kvalitet og god smak.

-

Kvalitet som varer. Hvem vil vel ikke etterlate seg det? Noen og enhver kan vel drømme om å sette navnet sitt på en huskelapp av granitt. En mur av granitt, et bygg av granitt, en by av granitt og marmor.

-

I Nord-Norge fikk byene leve sitt eget liv og de ble heller ikke så presentable. Der det var gode havner i nærheten av fiskefeltene ble det kanskje kirkesteder og etterhvert var det ikke nok soveplasser i kirkestuene så man tok naust og uthus og gammer i bruk og uten å vite det hadde man begynt på en by. Tromsø var et slikt sted og i 1794 fikk byen status som kjøpstad. Med handel fulgte en voldsom vekst, kjøp og salg og bearbeiding av fisk og vilt trakk til seg folk i tusentall, og de fikk barn, mange barn, særlig fattigfolk fikk store kull, de vokste opp og drev aldri med byutvikling. De bare utvidet den byen som var.

Da hundreårsjubileeet for bystatusen skulle feires i 1894 var byen stor nok og rik nok til å bygge et museum, Tromsø Museum i Muségata 2, bygningen som i dag huser Tromsø Kunstforening der utstillingen som denne teksten er skrevet til åpner 27 juni 2020.
Tromsø Museum ble anlagt med en park med rette linjer, portal og springvann og et optimistisk forsøk på en hekk. Vi er Nordens Paris, sa Tromsøs borgerskap, vi er langt fra fjære og gammer og fisk og trangboddhet, vi er samlere av skjønnhet og vitenskap, vi er ikke som resten av landsdelen, vi har de smarteste hodene, det peneste språket, de høyeste murhusene med de største vinduene. Vi bygger presentable bygg for framtida. Vi henter makt fra mektige krefter over oss. Derfor plasseres museet høyt oppe i parkbakken og kunnskapen settes på pidestall innenfor høye vinduer, og Nord-Norges fineste bankbygning males ropende rød og festsalen er forgylt og banksjefens kontor har en forhøyning der banksjefens skrivebord står sånn at han alltid kan se ned på dem som trenger kreditt.

Imens vokste byen under dem over stokk og stein, bokstavelig talt. Stokkene som kom drivende inn fra storhavet etter å ha ramlet av en tømmertransport fra Arkhangelsk ble til bærebjelker; sylla. Fjæresteinene murtes inn i grunnmurene. Byen ble ikke fundamentert i brosteinlagte gater og kvadraturer, den grodde av seg selv oppover bakkene og utover langs fjæra. Folk kom uinvitert, tråkket stier mellom husene, det var nok av folk, stiene ble til veier, til smug, der det var våtest la de planker for å holde seg tørr på beina, men det hjalp lite, spesielt ikke i vårløsninga. Da var det bare de fineste fruene som ikke hadde størknet gjørme på hælene. De hadde piker til å pusse sko og støvler daglig, og kunne derfor trippe på oversida av Storgata som på en fransk trottoir. Uten pikene sine hadde de også hatt gjørmete hæler. Pikene på sin side sneik seg ut natterstid for å svinge på stakken, trampe de gjørmete hælene i gulvet og kjenne blodet bruse: Nattelivet ga noen timers frihet der på baksida av bylivet. Nattelivet og spriten.

-

Ungeflokkene vokste og vokste. De kastet stein i fjæra, de tjente noen kroner på å ro fulle sjømenn ut til båtene eller over til fastlandet, de fisket og bar middagsmaten hjem til mødrene sine, de levde og herjet og følte og så mye mer enn de forstod. Og de vokste, vokste, vokste.

-

En liten bit av den gamle fjæra lå på tomta etter det nedlagte skipsverftet. Der er den ene av de tre filmene i Kristin Tårnes sin utstilling tatt opp mens skipsverftet ble revet og byggingen av den nye bydelen Vervet startet. Ei fjære for de maktesløse, et sted for noe helt annet enn hyllest av vitenskap eller penger eller Gud. Et sted for badmintonspill og solbading og unger som klatrer. Et sted for kunst, kanskje. Eller fisking av dagens middag.

Den fjæra finnes ikke lenger. Den ligger under lag av fyllmasse og betong. Badmintonspillet og solbadingen og fisken og kunsten har funnet seg andre steder.

Museumsbygningen og rødbanken varer lenger enn innholdet de er bygd for. Som kulisser fra en gammel tid står de der og holder på fasadene sine. Byfjæra er motsatsen, den forsvinner, overbygges, graves ned, mens innholdet som fylte den ikke har noen problemer med å finne nye steder å være. Mennesker finner alltid nye steder for leken, for undringen og nærværet og småpraten og dansen og matauken og en liten kveldsdram når det trengs.

-

I min tid, sier vi, og mener den tida vi var på høyden, da vi fikk være med å bestemme, det er særlig eldre menn som sier det. I min tid, sier de, og mener ikke tida da ungene var små eller da kroppen var varm og de sneik seg ned i fjæra med kjæresten. De mener tida da de bygde hus og veier.

I min tid vokste jeg som skriver dette opp i et boligfelt under bygging. Jeg forbandt «by» med lukta av asfalt og sagflis fordi det var alltid husbygging og asfaltlegging i nabolaget. Jeg var voksen da det slo meg at hus og veier bare bygges en gang og så blir de stående, potensielt i hundrevis av år. Etter all den aktiviteten, som jeg på en måte gikk ut fra kom til å vare bestandig siden det var det eneste jeg kjente til, ble det veldig stille i det nabolaget. Det er blitt et nabolag som verken lukter eller høres, ingen hæler tramper takten, ingen åpner vinduene for å slippe ut osen av steikt sei.

-

Diskusjoner om byutvikling og institusjonsbygging handler ofte om selve byggingen, ikke om folkene og aktiviteten som det bygges for. Muligens fordi den sterkeste drivkraften ofte er drømmen om å bli husket. Drømmen om å ha skapt noe minneverdig. De store, sterke, rette firkantige Grand Palaisene er bygd på drøm og sukkerspinn. Søte drømmer tåler ikke alltid tida så godt. Det blir hull i gulvet og fukt i kjellerne før man vet orda av det.

-

Når de store murbyggene blir ubrukelige til det de var bygd for, skjer det noe. Når byggene tømmes og vannet siver inn og veggene blir til hud og vinduene til øyne og noen ser dette litt hjelpeløse blikket utover en park som ikke er park lenger men en hullete plen med løvetann, skjer det noe. Noen ser dette hjelpeløse blikket til en keiser som ikke mangler klær, men innhold, noe å fylle magen med, noe som får hjertet til å slå og blodet til å bruse. Og så flytter noen inn, med alt sitt pikkpakk og mikkmakk og sine drømmer om frihet, om minneverdige øyeblikk og liv og leven, de inntar huset sakte, som en snegl som har funnet skallet sitt, eller noe sånt, jeg som skriver dette leter etter et språkbilde som har med natur å gjøre, et ord som minner om symbioser og semipermeable vegger som slipper vann inn men holder tankene på plass. Huset og det som er inne i huset, vokser sammen. Hadde huset vært ei fjære ville det ikke vokst sammen med folkene på samme måten, for fjæra klarer seg uten folk, men hus gjør det ikke.

-

Gubben på øya ble spurt om han ikke var redd for å dø aleine der ute på øya. Nei, sa han. Jeg har fått de minnene jeg vil ha. Jeg trenger ikke flere. Så lenge Kasper og Jesper kommer har jeg det helt fint.